Sårene grodde saktere hos parene som kranglet. Vennskap er ikke bare godt for humøret.
Sosial kontakt kan måles i blodet, i sår som gror og i hvor lett en kropp tar en forkjølelse. Hos kvinner i overgangsalder treffer den et system som allerede er under press.
Kortversjonen
- Ektepar som var mest fiendtlige mot hverandre, grodde små sår i seksti prosent av tempoet til de vennligste, men nesten all forskningen på dette er gjort på ektepar, menn eller blandede grupper, ikke på venninner.
- Da kvinner i perimenopause visste at en stressoppgave ventet neste morgen, kom bremsen i nervesystemet tilbake utover natten hos dem som ellers sov godt, men ikke hos dem med søvnproblemer.
- Det er ikke antallet venner som betyr noe, men hva slags kontakt det er, og i den lange britiske studien lå sammenhengen med lavere demensrisiko i kontakten med venner, ikke med slektninger.
Førtito ektepar møtte opp på en sykehusavdeling i Ohio to ganger. Hver gang ble det laget noen små sår på underarmen deres. Den ene gangen snakket de sammen om noe godt. Den andre gangen skulle de ta opp en uenighet.
Så ble sårene målt hver dag til de var borte. Parene som gjennomgående var mest fiendtlige mot hverandre, grodde i seksti prosent av tempoet til de vennligste.
Janice Kiecolt-Glaser, som ledet studien, har brukt tiår på slike forsøk. Poenget er enkelt. Det som skjer mellom mennesker, stopper ikke i hodet. Det går ned i vevet, og det lar seg måle med linjal.
Hva kroppen gjør når noen er til stede
Veien går gjennom stresshormonet cortisol. Kroppen skiller det ut når noe krever noe av den. Det er nyttig i korte støt og slitsomt over tid, fordi det holder pulsen oppe, søvnen lettere og betennelsesnivået høyere enn det trenger å være.
I et forsøk i Zürich fikk friske deltakere en oppgave som pålitelig gjør folk nervøse, nemlig å holde en presentasjon foran et kritisk panel. Noen forberedte seg alene. Andre hadde med seg sin nærmeste venn.
De som hadde vennen med seg, hadde mindre cortisol i spyttet gjennom hele forsøket. Forskjellen lå i selskapet under forberedelsen. Deltakerne var menn, og ingen har gjentatt akkurat dette forsøket på kvinner.
Overgangsalderen gjør systemet ømmere
Dette systemet ligger ikke i ro hos kvinner i overgangsalder. Førti kvinner i perimenopause sov to netter i et søvnlaboratorium i California. Halvparten hadde fått søvnproblemer i forbindelse med overgangsalderen.
Den ene natten visste de at det ventet en stressoppgave neste morgen. Bare det var nok. Cortisolen var høyere ved leggetid, pulsen raskere, og bremsen i nervesystemet svakere. Virkningen varte inn i de fire første timene av natten hos alle.
Forskjellen kom etterpå. Hos kvinnene som ellers sov godt, kom bremsen tilbake utover natten. Hos dem med søvnproblemer kom den ikke tilbake, og hjernen holdt seg mer aktivert gjennom søvnen.
Studien handler ikke om vennskap. Den sier noe som betyr mer for sammenhengen. I perimenopause bruker kroppen lengre tid på å roe seg etter en påkjenning. Da teller det mer enn ellers hva som legger seg oppå, og hva som tar av.
Forkjølelsen som ikke kom
Det tydeligste forsøket på immunforsvaret er nesten tretti år gammelt og fortsatt uslått. Sheldon Cohen samlet 276 friske frivillige og spurte hvor mange slags mennesker de hadde jevnlig kontakt med, fra ektefelle til kollega til noen i et kor. Så fikk hver enkelt forkjølelsesvirus dryppet i nesen.
Alle ble satt i karantene og fulgt tett. De som hadde færrest slags bånd, ble forkjølet mer enn fire ganger så ofte som de med flest. De produserte mer slim og skilte ut mer virus. Røyking, dårlig søvn og lite C-vitamin forklarte bare deler av forskjellen.
Det var ikke antallet venner som talte. Det var bredden, altså hvor mange ulike sammenhenger en person hørte til i.
Latter gjør noe med smerte
Kroppen har sine egne opioider, de samme stoffene som morfin etterligner. En finsk gruppe skannet hjernen til tolv menn to ganger, én gang etter en halvtime med komedie sammen med gode venner, én gang etter en halvtime alene i samme rom.
Latteren i selskap satte i gang frigjøring av disse stoffene i flere deler av hjernen. I en tilleggstest tålte både kvinner og menn mer smerte etter å ha ledd sammen enn etter å ha sett noe alvorlig. Utvalget er lite, og funnet bør leses som en retning.
Tallene som deles, og hva de faktisk sier
Listene som sirkulerer på sosiale medier henter det meste fra én kilde. I 2010 gikk Julianne Holt-Lunstad og kollegene hennes gjennom 148 studier med drøyt 300 000 mennesker. De med sterkere sosiale bånd hadde femti prosent høyere sannsynlighet for å være i live ved slutten av oppfølgingen, uansett alder, kjønn og dødsårsak.
Sammenligningen med røykeslutt kommer herfra. Forfatterne skriver at effekten er på linje med veletablerte risikofaktorer for død. Det er noe annet enn å love at flere venner gir samme gevinst som å legge fra seg sigarettene.
Hjertetallet trenger et forbehold. De 29 prosentene stammer fra elleve studier samlet i en metaanalyse, og de måler risikoen ved å ha dårlige relasjoner. Det er mangelen som er undersøkt, ikke bonusen ved å ha mange venner.
Demenstallet stemmer ikke. Påstanden om halvert risiko finnes ikke i forskningen. Den grundigste studien fulgte drøyt ti tusen mennesker i 28 år og fant tolv prosent lavere risiko ved hyppigere sosial kontakt i sekstiårene. Det er et reelt funn. Det er ikke femti prosent.
Ikke hvor mange, men hvem
Alt dette peker samme vei. Det er ikke antallet navn i telefonen som betyr noe, men hva slags kontakt det er.
Det samme miljøet som laget sårene i Ohio, målte senere hormoner hos parene. De med mest oksytocin i blodet grodde raskest, og blant kvinnene grodde de raskest som også hadde mest vasopressin. Det er den samme mekanismen sett fra den andre siden.
Det bør sies hva som mangler. Nesten all denne forskningen er gjort på ektepar, på menn eller på blandede grupper, ikke på venninner. Ingen har delt kvinner i overgangsalder i to grupper, gitt den ene mer omgang med venner, og målt hva som skjedde. Det som finnes, er mange funn som peker samme vei.
Den lange britiske studien har likevel ett funn som sjelden kommer med i listene. Sammenhengen mellom sosial kontakt og lavere demensrisiko lå i kontakten med venner. Kontakten med slektninger ga ingen tilsvarende sammenheng.
SEO-blokk
Metabeskrivelse: Sosial kontakt kan måles i cortisol, sårheling og immunforsvar. Slik virker vennskap på kroppen til kvinner i overgangsalder, og hva tallene faktisk tåler.
Kilder
- Kiecolt-Glaser JK, Loving TJ, Stowell JR, et al. «Hostile marital interactions, proinflammatory cytokine production, and wound healing.» Archives of General Psychiatry, 2005.
- Gouin JP, Carter CS, Pournajafi-Nazarloo H, et al. «Marital behavior, oxytocin, vasopressin, and wound healing.» Psychoneuroendocrinology, 2010.
- Heinrichs M, Baumgartner T, Kirschbaum C, Ehlert U. «Social support and oxytocin interact to suppress cortisol and subjective responses to psychosocial stress.» Biological Psychiatry, 2003.
- de Zambotti M, Sugarbaker D, Trinder J, Colrain IM, Baker FC. «Acute stress alters autonomic modulation during sleep in women approaching menopause.» Psychoneuroendocrinology, 2016.
- Cohen S, Doyle WJ, Skoner DP, Rabin BS, Gwaltney JM. «Social ties and susceptibility to the common cold.» JAMA, 1997.
- Manninen S, Tuominen L, Dunbar RI, et al. «Social laughter triggers endogenous opioid release in humans.» The Journal of Neuroscience, 2017.
- Holt-Lunstad J, Smith TB, Layton JB. «Social relationships and mortality risk: a meta-analytic review.» PLOS Medicine, 2010.
- Valtorta NK, Kanaan M, Gilbody S, Ronzi S, Hanratty B. «Loneliness and social isolation as risk factors for coronary heart disease and stroke.» Heart, 2016.
- Sommerlad A, Sabia S, Singh-Manoux A, Lewis G, Livingston G. «Association of social contact with dementia and cognition: 28-year follow-up of the Whitehall II cohort study.» PLOS Medicine, 2019.