Idrettsmedisinen har aldri testet rådene sine på en kropp som din

Idrettsmedisinen har bygget rådene sine på unge menn. Nå ber forskerne selv om at det endres.

Kortversjonen

Store deler av idrettsmedisinen og treningsrådene som gis i dag er bygget på studier av unge, mannlige utøvere. Kvinner i overgangsalderen er nesten fraværende som forsøkspersoner i forskningen.
Sommeren 2026 ba et forskerteam i British Journal of Sports Medicine fagfeltet om å gjøre overgangsalder til en prioritet. Norges idrettshøgskole åpnet et eget forskningssenter for kvinnehelse i idrett i 2025.
Reagerer kroppen annerledes på trening enn før, er det sjelden noe som gjøres feil. Det er verdt å spørre treneren eller fysioterapeuten om rådene faktisk er tilpasset en kropp i hormonell endring.

I ti år som personlig trener har jeg gitt hundrevis av kvinner over 45 stort sett det samme rådet. Tren tungt. Tren jevnlig. Gi kroppen tid til å hente seg inn igjen mellom øktene. Rådet er riktig, og jeg står fortsatt bak det.

I starten av karrieren jobbet jeg mest på erfaring og magefølelse, som de fleste trenere gjør, uten å kunne forklare hvorfor treningsvinduet plutselig ble kortere for mange av kvinnene midt i femtiårene, hvorfor en belastning de tålte i fjor ga en skulder som verket i år, eller hvorfor de fire dagene med stivhet etter en tung økt pleide å være to.

Det som endret det, var ikke utdanningen min. Det var årene jeg selv brukte på å grave meg ned i faget på egen hånd, noe som til slutt endte med at jeg bygget Meno Trainer, kurset der jeg samler svarene jeg selv har måttet finne. I dag kan jeg forklare det meste av det jeg tidligere bare gjettet på.

Men det jeg oppdaget mens jeg gravde, er at svarene mine i stor grad kom fra egen erfaring og egen fordypning, ikke fra idrettsmedisinen selv. Feltet jeg egentlig er utdannet i, har knapt spurt kroppen deres om noe.

I sommer skrev seks forskere en kommentarartikkel i British Journal of Sports Medicine, et av verdens tyngste tidsskrifter for idrettsmedisin, med en tittel som ikke er til å misforstå: det er på tide å handle, fordi overgangsalder må bli en prioritet i idrettsmedisinen. Bak teksten står Kristina Fagher, idrettsmedisinsk forsker ved Lunds universitet, sammen med gynekologer og hormonspesialister fra Karolinska Institutet, deriblant Angelica Lindén Hirschberg og Helena Kopp Kallner, og professor emeritus Mats Hammar fra Linköpings universitet, som i flere tiår har forsket på overgangsalder.

Det er ikke en ny studie med nye funn. Det er noe annet, og kanskje like talende: et helt fagmiljø som selv, offentlig og samlet, sier at de har gjort en lang jobb ufullstendig.

Kroppen som aldri var med i utvalget

Innrømmelsen har tall bak seg, og de er ikke nye, bare lite kjent utenfor forskningsmiljøene selv. I 2021 gikk et forskerteam gjennom over 5 200 studier fra seks av de mest brukte tidsskriftene innen idrettsvitenskap, med til sammen over tolv millioner forsøkspersoner. To av tre deltakere var menn. Tre av ti studier inkluderte utelukkende mannlige deltakere. Bare seks av hundre så på kvinner alene. Det er selve grunnmuren treningsrådene hviler på, uansett om det er en fysioterapeut, en personlig trener eller et treningssenter som gir dem videre.

Det verste er ikke engang det. I 2024 fulgte flere av de samme forskerne opp i British Journal of Sports Medicine og skrev rett ut at andelen trolig er enda lavere når man ser spesifikt på kvinner i overgangsalderen og i postmenopause. De færreste av de få kvinnestudiene som finnes, har spurt noe om hvor i livet kvinnene faktisk sto hormonelt. En kropp midt i overgangsalderen, med svingende østrogen, endret søvn og annerledes belastningstoleranse, er ikke den samme forsøkspersonen som en kropp i tjueårene. Likevel har forskningen stort sett behandlet dem som utskiftbare.

Et annet forskerlag, ledet av Kirsty Elliott-Sale ved Manchester Metropolitan University, formulerte det presist i et arbeid fra 2021: den store majoriteten av god idrettsvitenskapelig data er hentet fra studier med menn som forsøkspersoner, og overgangsalderen er ett av de tydeligste hullene i det bildet, på linje med menstruasjonssyklus, prevensjon og graviditet.

Treningsfysiologen Stacy Sims, som har bygget karrieren sin på å tette akkurat dette hullet, pekte i juli i år på hvor grunnleggende problemet er. I et nyhetsbrev om koffein og trening skrev hun: «Hvordan vet vi egentlig at koffein påvirker oss slik vi tror, når mesteparten av forskningen bak den antakelsen er gjort på menn?» Selv et råd så enkelt som en kopp kaffe før økten hviler altså på den samme skjeve grunnmuren.

Kroppen reagerer ikke rart på trening i overgangsalderen. Forskningen har bare aldri sett etter den.

Norge henger med, sent men tydelig

Det begynner å skje noe. Ved Norges idrettshøgskole åpnet et nytt forskningssenter for kvinnehelse i idrett og fysisk aktivitet våren 2025, ledet av professor Jorunn Sundgot-Borgen. Budskapet fra senteret er tydelig: forskning på idrett og helse har historisk hatt hovedfokus på menn, og det har gjort at temaer som mensen, graviditet, bekkenbunn og overgangsalder har blitt oversett i tiår. Senteret er ikke en beklagelse. Det er et forsøk på å bygge grunnmuren på nytt, for kvinner i alle livsfaser, ikke bare de unge og de gravide.

Det er lett å tenke at dette er et forskningsproblem, noe som angår studier og tidsskrifter og ikke selve treningsøkten på tirsdag. Men et treningsprogram, en skadeforebyggende øvelse eller et restitusjonsråd er ikke annet enn destillert forskning, videreformidlet av en trener eller fysioterapeut som selv har lært det av noen som lærte det av en studie. Er forsøkspersonene bak forskningen en annen kropp enn den som faktisk står i treningsrommet, er også rådet bygget for en annen kropp.

Hva som faktisk endrer seg

Dette betyr ikke at treningsrådene som finnes er feil, eller at man bør slutte å stole på treneren sin. De fleste trenere og fysioterapeuter jobber godt med det de har, og grunnprinsippene, som tung styrke, nok protein og god søvn, holder gjennom hele livet.

Men det betyr at det er lov å stille spørsmål tilbake når et program plutselig ikke funker slik det pleide. Er restitusjonen justert for at den tar lenger tid nå? Kan en skulder eller et kne som plutselig plager, handle om at bindevevet er mindre elastisk med lavere østrogen, ikke om at noe gjøres feil i økten? Har treneren eller fysioterapeuten faktisk oppdatert seg på dette, gjennom en sertifisering som Meno Trainer eller noe tilsvarende, eller bygger rådene fortsatt på den gamle grunnmuren, fra en utdanning som rett og slett ikke rakk å dekke det?

Det er ingen skam i at en kropp endrer seg og trenger noe annet enn den gjorde for fem år siden. Skammen, om den skal plasseres noe sted, hører hjemme i et forskningsfelt som i flere tiår har kalt den unge mannlige utøveren normalen, og alle andre kropper et avvik fra den. Nå sier feltet det selv, høyt og i egne tidsskrifter. Det er ikke leseren av denne saken som må endre seg. Det er standarden.

Kilder

Fagher K, Jannesson Billing S, Lindén Hirschberg A, Kopp Kallner H, Henriksson M, Hammar M (2026), «Time to act: why menopause should be a priority in sports and exercise medicine», British Journal of Sports Medicine.
Cowley ES, Olenick AA, McNulty KL, Ross EZ (2021), «Invisible Sportswomen: The Sex Data Gap in Sport and Exercise Science Research», Women in Sport and Physical Activity Journal, 29(2), 146 til 151.
McNulty KL, Olenick AA, Moore SR, Cowley ES (2024), «Invisibility of female participants in midlife and beyond in sport and exercise science research: a call to action», British Journal of Sports Medicine.
Elliott-Sale KJ mfl. (2021), «Methodological Considerations for Studies in Sport and Exercise Science with Women as Participants», Sports Medicine.
Sims S (2026), «Coffee, Decoded: What the Research Actually Says About Caffeine and Women», nyhetsbrev, drstacysims.com.
Norges idrettshøgskole (2025), om opprettelsen av Oslo Research Center for Women's Sport, Physical Activity and Health.